Hola!

I gaar kom jeg fram til familien min i Puebla. I er kjempesnille og jeg foler meg virkelig velkomme. Da vi kom fram hadde de laget en stor velkomstfest for meg og de fem andre studentene som skal bo i Puebla. Mexicanere er veldig aapne, og jeg maatte kysse alle paa kinnet baade da jeg kom og dro. Saa jeg vedder paa at jeg har klemt flere folk i lopet av disse to dagene her enn i hele mitt liv.
Jeg elsker den Mexicanske maten, med tortillas til hvert maaltid. Men familien min spiser utrolig mye og ofte, saa jeg savner nesten sulthetsfolelsen...
Jeg begynner ikke ´paa skolen for paa torsdag, og da maa jeg ha paa meg verdens styggeste skoleuniform! Jeg skal legge inn bilde saa snart jeg kan. Gruer meg litt til skolen, har hort at den er skikkelig stygg og folkene javlige. Man maa visstnok passe seg for jentene der, de slaar...
I dag har vi vart i en liten landsby litt utenfor Puebla. Min mor Lucero er derifra og vi skulle besoke gravstedet. Vi stakk ogsaa innom ei kirke, og det er en av de vakreste kirkene jeg noen gang har sett, men gullbelagte vegge og vakre statuer. Og ja, jeg maatte ned paa kne, og ja, jeg korsa meg...Litt pinlig, men sant. Skjonte ikke helt all den kyssinga og greier, but I did my best!
Adios, saint Oda.

Norske suvenirer<3

I de siste dagene har jeg campa på suvenirbutikken på kaia. Utrolig hva man kan lure bobil-turister (og utvekslingsstudenter) til å kjøpe. Selv kjøpte jeg masse troll og lekre Kristiansund-effekter. Jeg kjøpte bl.a. noen kreative penner med synkende sundbåter, klistremerker av sentrum by night og postkort av vår kjære klippfiskkjærring. Hvorfor har vi ikke flere turister i by’n egentlig?

Men ikke bare har suvenirbutikken varer av en annen dimensjon, de har også Nordmøres morsomste butikkeier. I en alder av pensjonist-for-lenge-siden++ har han selvfølgelig reist jorda rundt og vel så det, og lang erfaring med suvenirer. Da vi fortalte at vi skulle gi suvenirene i gave til mexicanere lo han godt (bør oppleves) og fortalte at det nå er nøyaktig 26 år siden han begynte å ta med norske suvenirer til det store utland. Men trege som kristiansundere er, er det ikke før nå de har begynte å ta etter han. Freaks!

Da jeg spurte hva i all verden det amerikanske flagget gjorde i en norsk butikk, så han rart på meg og sa noe sånn som: ”Eeh, selvfølgelig vil turistene ha amerikanske flagg.” Off, så dum jeg er, det amerikanske ”Old Glory” er jo en selvsagt suvenir fra Norge. Sier seg selv det. Glemte å spørre hvor mange eksemplarer han hadde solgt av Tutankamun, men det får jeg ta neste gang.

Flyplassgrining

Hva i all verden sier man til folk man ikke skal se på et år? Avskjedsscenen har stått på repeat oppe i hodet mitt i flere dager, og jeg har laget meg dusinvis av alternativer. Problemet er bare at ingen kan brukes, alt blir feil. Det kommer nok til å enda opp med masse klemmer og grining, i alle fall fra min side. Og hvor ekkelt blir ikke det? Rennende nese, rennende maskara, og for ikke å snakke om alle de forvirra blikkene til ukjente på flyplassen. Nei, den dropper jeg. For smarte meg har heldigvis funnet en løsning på hele greia. Jeg og mine reisekompiser (altså Marit og Nora), sniker oss på flyet en dag tidligere, uten at noen vet det selvfølgelig. På denne måten slipper vi den tårevåte avskjeden med venner og familien. Men du, dette er hemmelig, så hysj hysj;)

358 timer til avreise!

I dag er det 15 dager til jeg drar hjemmefra. Eller, for å være litt mer nøyaktig, det er 14 dager og 22 timer til jeg setter meg på flyet fra Kvernberget.
Det er egentlig først nå det begynner det å krible i magen. Det er så mye jeg skulle ha gjort før jeg drar, hva jeg vet liksom ikke helt hva. Så det blir gjerne bare sulling, ingenting blir gjort. Jeg har jo enda god tid...
Men la meg fortelle litt om Puebla og familien min i Mexico. Jeg skal altså bo i Puebla, en by på 4 millioner som ligger 200km utenfor Mexico City. Familien min består av pappa Manuel, mamma Lucero, søster Pamela, bror Manolo og puddelen Coco:) Har hatt masse kontakt via mail, og forventningene er mildt sagt skyhøye! Familien min virker topp, og jeg føler meg som den heldigste jenta sør for Nordpolen...