Lost in Mexico

I dag har jeg gjort noe fantastisk stupido og farlig. Min kjaere bror Pate skulle hente meg paa skolen halv tre, men han kom desverre ikke. Jeg bestemte meg for aa vente til tre, og hvis han ikke hadde kommet til da, skulle jeg ta bussen hjem, alene. Minuttene gikk, og han kom ikke. Saa glad og fornoyd gikk jeg til busstoppet stolt over aa greie meg alene i Puebla. Yeah right... Jeg kom meg paa bussen, men etter en stund begynte jeg aa skjonne at dette var helt feil retning. Jeg provde aa sporre de andre paa bussen, men svaret var selvfolgelig -Nada ingles. De provde aa hjelpe meg saa godt de kunne paa spansk, og jeg skjonte etterhvert at jeg var paa vei inn til sentrum. Uten penger, uten mobil, uten spansk... Selv om jeg var pissredd, folte jeg meg skikkelig levende, og det var nesten godt. Selv om det selvsolgelig var dodsfarlig. Men der kom redningen min, Maricarmen. Ah, hva skulle jeg gjort uten Maricarmen? Endelig ei som kunne engelsk, og hun ville gjerne hjelpe meg. Saa jeg gikk av bussen sammen med henne, hun laante meg penger og plasserte meg paa en taxi tilbake til skolen min. Og der var min mor Lucero og Pate igang med leteaksjon. De hadde ringt alle vennene mine og var mildt sagt meget bekymret. De hadde til og med begynt aa tenkt paa hvordan de skulle si dette til mamma...
Farlig moro...