Man trodde jo ikke det var kaldt i Mexico

Foer jeg kom til Mexico trodde jeg ikke jeg trengte annet enn solbriller og shorts. Det var faktisk saa vidt jeg ikke tok med meg genser, og tre par ankelsokker var det eneste for taerne. Men naa har det seg altsaa slik at det er kulderekord over hele landet, -10 grader paa det kaldeste, 15 pluss paa det varmeste. Heldigvis ikke minusgrader her i Puebla, men det er faktisk frost paa vinduene om morgenen. Har kommet snoe paa vulkanene, og det er vakkert. Saa jeg har investert i nye sokker(baade natt-og dagsokker) og boblejakke i utenomjordisk stoerrelse.
Send ullmax, por favor!

Veracruz-Chiapas

I det siste har det skjedd ganske mye. Har vaert paa eventyrreise til Veracruz og Tuxtla Gutierrez og San Cristobal i Chiapas.
Mexicansk bilkjoering er forresten et eventyr i seg selv. Det er som aa vaere med i et rally-loep, og jeg er redd i hele hodet. Om og gjort aa kjoere fortest og forbi flest biler i de farligste svingene. Ekstrapoeng hvis du tuter, banner eller viser med tydelig kroppsspraak at du er forbanna.



Men uansett, det startet forrige tirsdag da jeg kom hjem fra skolen. Blir du med til Veracruz, eller? Et kvarter senere dro vi. Vertsfaren min skulle paa noe jobbgreier utenfor byen, saa de tenkte det var en fin mulighet for meg til aa bli kjent med Veracruz. Kom ikke fram foer i 23-tiden, men jeg var overlykkelig. Nok en gang den etterlengtede, varme sjoelufta. Downtown er kjent for sitt vakre ytre, og med god grunn. Og selv om det bare var tirsdag-kveld krydde det av folk og musikere. Spiste Enchiladas ved sjoekanten, og kjoerte hjem igjen. Kom hjem i 05-tiden, og du kan trygt si at vi kom litt sent paa skolen den dagen.

Dagen etter dro vi til Chiapas, noe som faktisk var planlagt et par dager. Verts-faren min skulle nok en gang paa noe jobb-greier, aner ikke hva. Verken jeg eller soestra mi hadda vaert i Chiapas foer, saa det passet bra. Vi ble riktignok lovet mye mer enn vi fikk oppleve, men det var jo ikke akkurat noen overraskelse. Og det gjorde heller ikke noe. Tok ca. 7 timer til Tuxtla Gutierrez, hovedstaden i Chiapas, og nok en gang kom vi fram tidlig paa morgenen. I Tuxtla spiste vi typisk Chiapensk mat foer vi dro videre til Canon Sumido. Canon Sumido er en 35 km lang elv som slynger seg inn mellom stupbratte fjellvegger og regnskog. Den hoeyeste veggen er paa 1000 m, og det rett opp fra elva. Utrolig fasinerende. Fikk ogsaa se ville aper og krokodiller. Pluss at jeg snakka med mexicanere som snakker daarligere spansk enn meg. Ja, saa flink har jeg blitt i spansk. Neida, var nemlig noen indianske selgere der som har sitt eget spraak, og nesten ikke snakker spansk.

Og saa kommer vi til turens hoeydepunkt, San Cristobal. Hvem bor i San Cristobal? Marit. Hvem moette jeg utenfor den vakre katadralen i San Cristobal? Jo, Marit. Foelelsen av aa se de lyse kroellene og det nydelige smilet igjen, er ubeskrivelig. Jeg griner bare jeg tenker paa det. Ble masse klemming og gledesrus fra min side, men det var faktisk ganske naturlig. Akkurat som om det bare var en uke siden vi sist saa hverandre, og en selvfoelge at vi skulle moetes. Jeg fikk ogsaa moete moren og soestra hennes. De var utrolig trivelige, og sa til og med at vi kunne sove hos dem hvis vi ville. San Cristobal er forresten en nydelig by, med nesten bare en-etasjes hus i gammel stil. Litt liten i forhold til det jeg er vant til, men det krydde av folk og liv.
Dagen etter spiste vi frokost paa torget foer vi satte oss i bilen med kurs hjemover. Og her har jeg en ting du maa sette paa ting-aa-oppleve-foer-man-doer-lista. Solnedgang i regnskogen i Chiapas. Kanskje ikke vakrere enn solnedgangen paa Vullum, Halsa, men uansett fabelaktig. Spiste middag i Cordoba, Veracruz foer vi dro hjem til kalde Puebla.

Litt rart aa komme hjem til hverdagen igjen, men jeg har heldigvis masse aa glede meg til. Nora kommer i slutten av november, og saa blir det jo jul. Mamma, jeg oensker meg Freia melkesjokolade!

Dia de muertos

Mariachis paa kirkegaarden














Offring paa skolen.















Queremos Halloween!

Dia de muertos

De fleste har vel sett bilder fra de doedes dag i Syd-Amerika. Digre parader med folk utkledd som dode. Jeg hadde forestilt meg noe lignende her i Puebla, med masse liv og festligheter. Men i stedet ble det en ganske rolig feiring.

Vi startet forberedelsene til denne viktige helligdagen dagen foer, altsaa 1.november. Paa skolen var det ikke vanlig undervisning, men teater og ofringer til de doede, med mat, blomster og lys. Senere laget vi en lignende ofring her hjemme ogsaa, til de doede i familien. Den bestod av bilder av de doede, flor de muerto, frukt, lys og favorittmaten til de doede. Maten forsvinner ikke, men det gjoer visstnok smaken. Men det betyr ulykke aa spise de doedes mat, saa kan desverre ikke bekrefte. Utenfor doeren laget vi ett kors i blomster og ett i kalk. Blomsterkorset var for at de gode gjenferdene skulle finne veien, kalkkorset for at de onde skulle holde seg unna. Men det funka ikke, for paa kvelden saa vertfaren min et ondt spoekelse inne i huset. Verts-moren min fikk panikk med noe roekelse-greier, og det gikk visst bra.

Paa selve dagen, 2.november, dro vi til kirkegaarden for aa pynte graven med blomster. Og herregud saa mye folk det var der! Nesten verre enn kaibakkan paa selveste 17.mai jo. Noen graat, noen lo, mens andre satt paa gravene og spiste med sine kjaere doede mens Mariachis spilte i bakgrunnen. Jeg ble rett og slett bare sittende aa maape og se paa folk.
Senere dro vi ut og spiste paa restaurant. Var utrolig godt, men det var foer jeg visste hva jeg spiste. Da vi var ferdige fikk jeg nemlig vite hva jeg faktisk hadde spist. Tacos av griseoerer, grisehjerne og kumage. Namnam...

Jeg maa innroemme at Dia de muerto var mye mindre spennende enn den ser ut paa TV, men kvelden foer var relativt festlig. Kidsa i gata feiret Halloween og gikk fra doer til doer etter godteri. De fleste var under 5 aar, men jeg og soestra mi bestemte oss for aa gjoere det samme. Vi malte oss som klovner i trynet, satte opp haaret og gikk optimistiske ut med plastikkposene vaare. Fikk en del rare blikk, men hva gjoer vel det naar man kommer hjem noen kilo godteri rikere? Trenger jeg nevne at jeg ble litt kvalm den kvelden?

Til slutt maa jeg bare fortelle om loerdagen foer. Halloween-party hos noen familiemedlemmer paa en ranch utenfor byen. Ingen kostyme, ingen adgang. Ahh, saa koselig, tenkte jeg, akkurat som i barneselskapene i gamle dager. Jeg kledde meg ut som doed ninja og soestra mi som geisha. Knallkjekt aa komme til festen, som forresten var en ungdomsfest, og finne ut at man er de eneste med kostyme. Vi dro etter en time...