Dia de muertos

De fleste har vel sett bilder fra de doedes dag i Syd-Amerika. Digre parader med folk utkledd som dode. Jeg hadde forestilt meg noe lignende her i Puebla, med masse liv og festligheter. Men i stedet ble det en ganske rolig feiring.

Vi startet forberedelsene til denne viktige helligdagen dagen foer, altsaa 1.november. Paa skolen var det ikke vanlig undervisning, men teater og ofringer til de doede, med mat, blomster og lys. Senere laget vi en lignende ofring her hjemme ogsaa, til de doede i familien. Den bestod av bilder av de doede, flor de muerto, frukt, lys og favorittmaten til de doede. Maten forsvinner ikke, men det gjoer visstnok smaken. Men det betyr ulykke aa spise de doedes mat, saa kan desverre ikke bekrefte. Utenfor doeren laget vi ett kors i blomster og ett i kalk. Blomsterkorset var for at de gode gjenferdene skulle finne veien, kalkkorset for at de onde skulle holde seg unna. Men det funka ikke, for paa kvelden saa vertfaren min et ondt spoekelse inne i huset. Verts-moren min fikk panikk med noe roekelse-greier, og det gikk visst bra.

Paa selve dagen, 2.november, dro vi til kirkegaarden for aa pynte graven med blomster. Og herregud saa mye folk det var der! Nesten verre enn kaibakkan paa selveste 17.mai jo. Noen graat, noen lo, mens andre satt paa gravene og spiste med sine kjaere doede mens Mariachis spilte i bakgrunnen. Jeg ble rett og slett bare sittende aa maape og se paa folk.
Senere dro vi ut og spiste paa restaurant. Var utrolig godt, men det var foer jeg visste hva jeg spiste. Da vi var ferdige fikk jeg nemlig vite hva jeg faktisk hadde spist. Tacos av griseoerer, grisehjerne og kumage. Namnam...

Jeg maa innroemme at Dia de muerto var mye mindre spennende enn den ser ut paa TV, men kvelden foer var relativt festlig. Kidsa i gata feiret Halloween og gikk fra doer til doer etter godteri. De fleste var under 5 aar, men jeg og soestra mi bestemte oss for aa gjoere det samme. Vi malte oss som klovner i trynet, satte opp haaret og gikk optimistiske ut med plastikkposene vaare. Fikk en del rare blikk, men hva gjoer vel det naar man kommer hjem noen kilo godteri rikere? Trenger jeg nevne at jeg ble litt kvalm den kvelden?

Til slutt maa jeg bare fortelle om loerdagen foer. Halloween-party hos noen familiemedlemmer paa en ranch utenfor byen. Ingen kostyme, ingen adgang. Ahh, saa koselig, tenkte jeg, akkurat som i barneselskapene i gamle dager. Jeg kledde meg ut som doed ninja og soestra mi som geisha. Knallkjekt aa komme til festen, som forresten var en ungdomsfest, og finne ut at man er de eneste med kostyme. Vi dro etter en time...