Veracruz-Chiapas

I det siste har det skjedd ganske mye. Har vaert paa eventyrreise til Veracruz og Tuxtla Gutierrez og San Cristobal i Chiapas.
Mexicansk bilkjoering er forresten et eventyr i seg selv. Det er som aa vaere med i et rally-loep, og jeg er redd i hele hodet. Om og gjort aa kjoere fortest og forbi flest biler i de farligste svingene. Ekstrapoeng hvis du tuter, banner eller viser med tydelig kroppsspraak at du er forbanna.



Men uansett, det startet forrige tirsdag da jeg kom hjem fra skolen. Blir du med til Veracruz, eller? Et kvarter senere dro vi. Vertsfaren min skulle paa noe jobbgreier utenfor byen, saa de tenkte det var en fin mulighet for meg til aa bli kjent med Veracruz. Kom ikke fram foer i 23-tiden, men jeg var overlykkelig. Nok en gang den etterlengtede, varme sjoelufta. Downtown er kjent for sitt vakre ytre, og med god grunn. Og selv om det bare var tirsdag-kveld krydde det av folk og musikere. Spiste Enchiladas ved sjoekanten, og kjoerte hjem igjen. Kom hjem i 05-tiden, og du kan trygt si at vi kom litt sent paa skolen den dagen.

Dagen etter dro vi til Chiapas, noe som faktisk var planlagt et par dager. Verts-faren min skulle nok en gang paa noe jobb-greier, aner ikke hva. Verken jeg eller soestra mi hadda vaert i Chiapas foer, saa det passet bra. Vi ble riktignok lovet mye mer enn vi fikk oppleve, men det var jo ikke akkurat noen overraskelse. Og det gjorde heller ikke noe. Tok ca. 7 timer til Tuxtla Gutierrez, hovedstaden i Chiapas, og nok en gang kom vi fram tidlig paa morgenen. I Tuxtla spiste vi typisk Chiapensk mat foer vi dro videre til Canon Sumido. Canon Sumido er en 35 km lang elv som slynger seg inn mellom stupbratte fjellvegger og regnskog. Den hoeyeste veggen er paa 1000 m, og det rett opp fra elva. Utrolig fasinerende. Fikk ogsaa se ville aper og krokodiller. Pluss at jeg snakka med mexicanere som snakker daarligere spansk enn meg. Ja, saa flink har jeg blitt i spansk. Neida, var nemlig noen indianske selgere der som har sitt eget spraak, og nesten ikke snakker spansk.

Og saa kommer vi til turens hoeydepunkt, San Cristobal. Hvem bor i San Cristobal? Marit. Hvem moette jeg utenfor den vakre katadralen i San Cristobal? Jo, Marit. Foelelsen av aa se de lyse kroellene og det nydelige smilet igjen, er ubeskrivelig. Jeg griner bare jeg tenker paa det. Ble masse klemming og gledesrus fra min side, men det var faktisk ganske naturlig. Akkurat som om det bare var en uke siden vi sist saa hverandre, og en selvfoelge at vi skulle moetes. Jeg fikk ogsaa moete moren og soestra hennes. De var utrolig trivelige, og sa til og med at vi kunne sove hos dem hvis vi ville. San Cristobal er forresten en nydelig by, med nesten bare en-etasjes hus i gammel stil. Litt liten i forhold til det jeg er vant til, men det krydde av folk og liv.
Dagen etter spiste vi frokost paa torget foer vi satte oss i bilen med kurs hjemover. Og her har jeg en ting du maa sette paa ting-aa-oppleve-foer-man-doer-lista. Solnedgang i regnskogen i Chiapas. Kanskje ikke vakrere enn solnedgangen paa Vullum, Halsa, men uansett fabelaktig. Spiste middag i Cordoba, Veracruz foer vi dro hjem til kalde Puebla.

Litt rart aa komme hjem til hverdagen igjen, men jeg har heldigvis masse aa glede meg til. Nora kommer i slutten av november, og saa blir det jo jul. Mamma, jeg oensker meg Freia melkesjokolade!